Når været står på som hardest med kulde og vind finner moskusen seg en plass på toppen og legger seg ned - den lar seg regelrett drive ned av snøfokket.
Vi er på Dovrefjell i slutten av februar og vi har fått akkurat det vi ønsket oss mest - Dårlig vær.
Ute er det tjueseks kalde minusgrader og vinden er opp til kuling i styrke. Her oppe på norges tak må det være minst dobbelt så kaldt. I hvertfall kjennes det slik ut.
Det røsker skikkelig godt i pelsen på disse urtidsdyrene der de står i det forblåste og karrige landskapet og skraper i seg noen stusselige strå de finner på den barfrossne bakken. At de i det hele tatt overlever i dette er rent ut sagt beundringsverdig. Vi klarte akkurat å være vottløs i nøyaktig 10 sekunder før vi nærmest forfrøs det som var å forfryse. Dyrene er lite lystne på de store forflytningene i dette været og på denne tiden. Her gjelder det å ta vare på den energien man kan. Derfor er de lette å samarbeid med også...
Likevel valgte denne oksen å si i fra til en av kyrne at nå var hun nære nok. Det resulterte i dette bildet. Også brukt i Egil Hyldmo sin moskusbok som kom ut i mai....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar