Ny hjemmeside for prosjektet Nordic Wild Wonders er i dag lansert på linken:

www.nordicwildwonders.com

Dette blir prosjektets nye ansikt utad.

Ola

Utstilling og nytt delprosjekt



Akkurat i disse tider har jeg en utstilling av 40 bilder fra prosjektet Nordic Wild Wonders i Oppdal kulturhus. Det er en markering av at jeg er halvveis i prosjektet som skal ende opp med en bok i 2015 under samme tittel. Utstillingen i Oppdal kulturhus henger fram til 9 september.

I samme åndedrag så fortsetter prosjektet sin vante gang og august måned ble tilegnet Lierne og smålom. Fjellopplevelse AS ved Erlend Ressel har et meget fint tjern ute i skogen i Lierne som har hatt årviss hekking av smålom og som ble vel værdt å besøke. Da jeg kom dit kunne det opplyses om at en av ungene var forsvunnet fra tjernet, og årsaken var uviss. Jeg hadde satt av to døgn til dette delprosjektet og håpet på mangfoldig vær og fine fotomuligheter. Tjernet i seg selv kunne i hvetfall ikke ha ligget bedre plassert i forhold til lys og størrelse - dvs avstand til lommen.

 Smålommen var i tjernet da jeg ankom stedet og noen bilder fikk jeg før den stakk tilbake til Tunnsjøen. Men så tok det rimelig lang tid før den var tilbake med mat til ungen. I første rekke bare et par timer som er helt normalt, men så var også det siste gang jeg så den voksne fuglen oppe i tjernet. Et og et halvt døgn uten foring syntes jeg var lenge, selv om det var en rimelig stor fisk ungen fikk sist den var der oppe. Det kunne se ut som om det også bare var en av foreldrene igjen og at det ikke bare var en unge som hadde forsvunnet. Hva som kan ha skjedd forblir vel som så meget annet ute i naturen en gåte. Men ungen svømte ufortrødent videre oppe i det lille tjernet og fotolyset kom og gikk - mer magisk og med større variasjon en man egentlig tørr å håpe på.





Morgenlyset med motlys over et tåkelagt tjern som det ene ytterpunktet der også kveldslyset med speilinger av en helt annen verden gjorde at mangelen på smålomforeldrene virkelig ble smertelig også fra en naturfotografisk side....

  

En ting er jeg helt sikker på. Det var nok ikke min feil at den ikke kom tilbake til tjernet. Jeg var usynlig for dem og gikk ikke ut av kamoflasjen som hadde stått her såpass lenge at de var blitt godt vant til den. Og jeg hørte smålommen godt om kvelden nede på på Tunnsjøen. Så hva det var som gjorde at den ikke kom opp og foret ungen vet jeg rett og slett ikke. Jeg håper bare det til slutt gikk bra både for stor og liten. Så får det stå sin prøve om jeg ikke fikk alle de gode bildene denne gangen. Det er i hvetfall ingen grunn til ikke å prøve igjen.

Som et lite plaster på såret fikke jge i hvertfall bilde av en jerpe på tur hjem. Det har også vært en litt vanskelig fugl i dette prosjektet. Nå er det ikke verden beste bilde av jerpe dette heller, men det er i hvetfall det beste jeg har.

Til slutt er det bare å si... vel verdt turen og jeg kommer igjen...... og så håper jeg å få solgt en del bilder på Oppdal. Promo foto på Mo har i hvertfall gjort en fenomenal jobb i produksjonen av denne utstillinga så kvaliteten på både lerett- og papirbilder er i ypperste klasse. Vi får bare håpe at også motivene appelerer.





Horndykker

En liten sebrastripet krabat som nettopp har forlatt det tørre redet sitt og en noe skeptisk rødøyd mor. Det er scenariet jeg befinner meg midt oppe i mens jeg flyter noe hjelpeløst rundt  i snodig men praktisk innretning på en liten pytt i Frosta i Nord-Trøndelag. Jeg er litt glad for at hele tjernet er omkranset av et tjukt orekratt, for dette kan umulig se bra ut fra en utenforståendes side som tilfeldigvis skulle kaste et blikk utover hit.

Foto: Terje Kolaas

Vi tar det hele fra starten av. Et av mine prosjektmål har vært å få bilder av  de litt spesielle ungene til horndykkeren, og ønskemotivet var selvfølgelig at de skulle ri på ryggen til en av foreldrene. Terje Kolaas har utviklet en form for flytende plattform med en liten elektrisk påhengsmotor bakpå. Der sitter man på ei nedsenket plate iført tørrdrakt slik at fotoutstyret akkurat ligger i flukt med vannspeilet. Dette gir en spesielt flott vinkler når man fotograferer vannfugler. Over den her flytende innretningen er det så spent opp et kamuflasjenett slik at ikke fuglene skal se at jeg sitter inne i den. Motoren settes på minimal fart slik at det skal se mest mulig naturlig ut at denne farkosten kommer flytende på tjernet. Samtidig forsøker jeg å bruke beina som er under vann til å styre farkosten dit jeg helst vil, og det tar heldigvis ikke så lang tid før dette sitter sånn noenlunde. Så var tiden kommet for å se om det ikke gikk an å nærme seg noen fugler da. Første forsøk på et par toppender. Ingen suksess akkurat. To kvekk og vekk med den.

Neste forsøk en enslig horndykker. Heller ikke dette noen stor suksess. Det så ut som om fuglene forsto dette med motoren bakpå. De likte ikke at noe fløt innpå dem mot vinden kunne det se ut som. Flere forsøk  ble utført før jeg endelig fant ut av konseptet og kunne prøve  meg på en horndykker med en liten unge. Det som fungerte var rett og slett å slå av motoren og flyte med vinden i den retningen fuglene lå. Da lot de meg komme såpass nær at det faktisk ble mulig å ta noen serier med bilder. Men så var det slik da at disse fuglene fant det for godt å ligge inne blant nøkkerosene, og før jeg visste ordet av det gjorde også min farkost det. Så mens horndykkerne  svømte sakte og rolig forbi meg og ut i åpent vann igjen, satt  jeg bom fast i en undervannsjungel. Motoren ble satt på og i revers, men det hjalp sørgelig lite da vinden som var der sendte meg enda litt lengre inn i denne grøten av vegetasjon som fløt rundt omkring her. Til slutt viklet også noen stengler seg inn i propellen så den stoppet. Bunnen nådde jeg naturlig nok ikke. Så her satt vi godt…..

Tror det tok bort i mot en time å baske seg ut av dette uføret, men pågangsmotet sviktet ikke helt, så jeg gjorde noen flere forsøk med samme innfallsvinkel og selv om jeg ikke fikk bilder av at ungene red på ryggen til noen av foreldrene, fikk jeg såpass mange sjanser at jeg ble godt fornøyd med det resultatet jeg til slutt endte opp med. Jeg skal ikke si det for sikkert, men jeg tror den ene horndykkeren kvekket noe slikt som ”landkrabbe” i det den passerte meg på få meters avstand da jeg satt fast inne blant nøkkerosene…. Jeg syntes så absolutt å kunne høre noe slikt ja.

Norges vakreste sangfugl....

... både av utseende og ikke minst på sang er vel blåstrupen det.

Det gjelder kanskje ikke i første rekke hunnen som her er ivrig opptatt med å mate unger i et reir like ved veien inne i Unndalen ved Orkelsjøen på Oppdal. Den eneste fargeklatten i dette bildet er vel den grønne larven den har plukket opp. Det er først når hannen entrer buskaset at fargene kommer til syne.

En fin kombinasjon av orange og blått som i tillegg til sangen brukes til å vise dominans ieget revir. Sangen var heller ikke vanskelig å lokke fram da jeg startet blåstupesangen jeg hadde på iphonen like ved reiret. da skvatt den opp av buskaset den ellers gjemte seg i og viste strupefargene samtidig som den sang av full hals for å få inntrengeren til å skjønne at her hadde den ingenting å gjøre..... så da måtte jeg vel bare pakke sammmen å dra da... etter å ha fått de bildene jeg var på jakt etter denne gangen også......



Et revehi...

Da anser jeg meg ferdig med årets reveprosjekt, og mye moro har det vært. Revehiet lå slik til at jeg kunne bruke bilen som kamuflasje og uredde reveunger lot seg villig lokke av godsaker som kyllingfilet (utgådd på dato), hundemat og vafler m.m...

Til slutt var det nesten slik at de satt og ventet på meg når jeg kom kjørende på kvelden. De visste liksom hva som kunne komme. Mange situasjoner har det vært og enkelte positurer har appelert til en relativt høy søthetsfaktor, mens andre kanskje viste virkeligheten på en litt annen måte.



















En tidlig morgen jeg kom til plassen kom den ene revungen tassende over veien med en halv rådyrkilling i godt grep. Denne skulle den ha for seg selv var tydelig.

Etter hvert som dagene og ukene gikk ble hvalpene større og utvidet området sitt betraktelig. Stadig på nye eventyr og nye oppdagelser. Hus og søppelkasser var interessante mål og etter hvert som tiden gikk begynte de å sloss mer og mer og det var tydelig at noen prøvde å danne egne småe revirer i området.

Til slutt var det bare en revunge av de opprinnelige fem som kom i kjerneområdet for hiet. Til tider så jeg unger som kunne stamme fra samme hiet langt bortenfor opprinnelige sted og ungene hadde også fått en litt mer ungrevpels og jeg skjønte vel etter hvert at dette kom til å bli slutten på dette sommermøtet. Sist gang jeg var ute der kom den ene gjenværende hvalpen så vidt fram i skogsbrynet før den demonstrativt gikk forbi bilen og forsvant ned i skogen.. det var nok det siste møtet med dem denne gang... så får vi se om de overlever til vinteren.

 

Et hull i et tre

Dette handler om et hull i et tre og en spennende venting på noe vi hadde håpet å få på brikken lenge...Nå var sjansen der etter tips fra Terje Kolaas...

Plasseringen av dette hullet var slik at det gikk fint å sitte i bilen og vente og godt var det for her ble det venting. 1. time gikk uten noen form for tegn til liv i hullet.. så kom plutselig denne karen og banket på..

..men det var da ikke flaggspetten vi hadde sittet her for å få bilde av - nå følte vi oss lurt ja... helt opp til reirhullet hoppet den og kikket inn, men da fløy den.. og ut kikket hullets egentlige eier..

Svartspetten eller Gjertrudsfuglen som den også kalles. Og det var den vi nå hadde ventet på her i nesten to timer. Ut fløy den og borte ble den. Nesten to nye timer gikk før den endelig kom tilbake og poserte opp stammen på vei til reiret igjen...

..og da kikket også ungene ut og så store som de var nå ville de vel snart være ute av dette reirhullet. Flaks at jeg var her og at Terje ville dele dette med meg. Tusen takk....

Elegant fekting

Etter å ha gått igjennom ca 2000 bilder endre jeg opp med disse som de to beste....

Dobbelbekkasin i snø....

Som en del av prosjektet mitt hadde jeg et delmål i å dokumentere dobbelbakkasinspillet. Valgte sted ble Levanger og dintur sitt opplegg med Terje Kolaas. Dobbelbekkasinen spiller som sagt fra mai/juni til ut i juli måned og jeg så fram til en god og varm sommerkveld i telt på ei myr i trøndelagen.... men dengang ei sann.... slik så den lyse og varme sommernatta ut..

Men hva gjør vel det om det snør litt når dobbelbekkasinene var i knallform og spilte for oss hele natten og til langt ut på den lyse morgen. Einar Hugnes og Daniela Pawel satt i hvert sitt nabotelt så dette ble en senanse for "biofotofolket"...

Vi hadde faktisk ikke mer enn kommet oss i teltene da de første entret spillplassen og satte i gang med sine karakteristiske låter. Kan ikke etterlignes - i hvertfall ikke av meg. men direkte synlig var de ikke, for ute snødde det tett...og det la godt over før de første hannene kom ut av krattet de gjemte seg i og begynnte duelleringen ute på den åpne plassen.

Og dette varte hele natta med rundt 20 hanner på alle kanter av teltene våre som markerte tuer i landskapet ved spill og småkranglet litt om hverandres plasser....

Da morgensolen klarte å trenge igjennom skylaget og snøbygene og jeg hadde klart å få en blund i dette ståket der det satt bekkasiner på alle kanter og plystret seg gjennom natta, regnet jeg med at spillet etterhvert ville avta og fuglene finne bedre ting å ta seg til med. Men neida... spillet fortsatte.

For en ble dette sågar så hett at den rett og slett fant seg en smeltevannspytt for å avkjøle seg litt innimellom kampene...

..og vi kunne pakke ned det spinkle etablissementet vårt og ta fatt på turen hjem i full forvissning om at vi har vært vitne til noe helt unikt denne "sommernatta" i trøndelagen....

Tusen takk til DinTur og Terje Kolaas for turen......og Einar og Daniela for selskapet...

Feltkurs - Nesna

Da har vi akkurat gjennomført et todagers feltkurs med tema fugler i regi av høyskolen på Nesna - Naturfag. Stedet som var utvalgt til dette var Dønna/Herøy - først og fremst for å få se hvitkinngåsa som har flokket seg der før den snart drar videre til Svalbard.

På Dønna traff vi på denne jordugla som satt på en påle rett ved siden av veien. Ikke lett å få øye på faktisk. Den var nok på mat-trekk og litt frustrert over hvor alle lemenene den kunne fråtse i i fjor har blitt av.

Heiloen opptrådte i store flokker på trekk. Her et bilde fra Dønna og under et bilde fra Herøy med en flokk på rundt 300 fugl.... Store mengde snø i fjellet og litt dårlig vær den siste tiden har vel gjort at de fortrakk å være her ute en stund til framfor å trekke opp i høyden.

Rype var det store mengder av ute i lyngheia - spesielt på Herøya. Bildene viser en stegg under spillet på kvelden i solnedgangen og under det en samarbeidsvillig stegg som ville vise fram denfine spilldrakten den har nå. Høna derimot er litt mer sparsommelig med fargene og satser på en god kamuflasje til ruginga starter.

Orrhanen holdt fortsatt sitt spill i gang, selv om hovedspillet nok var over for denne våren og den var noe sky og stakk så fort man gikk ut av bilen. Orrhøna var heller ikke interessert i leken i det hele tatt og hadde mer enn nok med å finne mat....

Hvitkinngåsa var ankommet Herøya og i stort antall. Ca 3500 fugl skulle det være i området og noen flokker var vel på godt over tusen individer. Traff også  Arne Nevra som jaktet på samme gåsetrekket for å få opptak til den nye serien NRK holder på med. Skal bli artig å se den... Gjessene holdt seg inne på øya og på jordene om kvelden og natta, mens de på morgenen forflyttet seg ut mot strandsonen og småøyene utenfor.

Området er kjent for rådyrstammen sin. Og det var nok av dem der. Her en bukk i kveldslyset og en liten bukk som springer for livet da revirherren ikke tåler at den er innom på besøk... Det ble en lang og intens jakt da den lille bukken hadde problemer med å komme seg ut av området og ble jaget fra ytterpunkt til ytterpunkt flere ganger...

Det var usedvanlig mye storspove på disse øyene. Tydelig at området passet denne arten godt med kombinasjon av jordbruksmark og myrer og lite landpredatorer. Det samme gjelder vel vipa også, selv om den ikke var i samme antall som spoven.

Noen kuriositeter til slutt:
En svarthalespove og det jeg tror må være en brushane...