Horndykker

En liten sebrastripet krabat som nettopp har forlatt det tørre redet sitt og en noe skeptisk rødøyd mor. Det er scenariet jeg befinner meg midt oppe i mens jeg flyter noe hjelpeløst rundt  i snodig men praktisk innretning på en liten pytt i Frosta i Nord-Trøndelag. Jeg er litt glad for at hele tjernet er omkranset av et tjukt orekratt, for dette kan umulig se bra ut fra en utenforståendes side som tilfeldigvis skulle kaste et blikk utover hit.

Foto: Terje Kolaas

Vi tar det hele fra starten av. Et av mine prosjektmål har vært å få bilder av  de litt spesielle ungene til horndykkeren, og ønskemotivet var selvfølgelig at de skulle ri på ryggen til en av foreldrene. Terje Kolaas har utviklet en form for flytende plattform med en liten elektrisk påhengsmotor bakpå. Der sitter man på ei nedsenket plate iført tørrdrakt slik at fotoutstyret akkurat ligger i flukt med vannspeilet. Dette gir en spesielt flott vinkler når man fotograferer vannfugler. Over den her flytende innretningen er det så spent opp et kamuflasjenett slik at ikke fuglene skal se at jeg sitter inne i den. Motoren settes på minimal fart slik at det skal se mest mulig naturlig ut at denne farkosten kommer flytende på tjernet. Samtidig forsøker jeg å bruke beina som er under vann til å styre farkosten dit jeg helst vil, og det tar heldigvis ikke så lang tid før dette sitter sånn noenlunde. Så var tiden kommet for å se om det ikke gikk an å nærme seg noen fugler da. Første forsøk på et par toppender. Ingen suksess akkurat. To kvekk og vekk med den.

Neste forsøk en enslig horndykker. Heller ikke dette noen stor suksess. Det så ut som om fuglene forsto dette med motoren bakpå. De likte ikke at noe fløt innpå dem mot vinden kunne det se ut som. Flere forsøk  ble utført før jeg endelig fant ut av konseptet og kunne prøve  meg på en horndykker med en liten unge. Det som fungerte var rett og slett å slå av motoren og flyte med vinden i den retningen fuglene lå. Da lot de meg komme såpass nær at det faktisk ble mulig å ta noen serier med bilder. Men så var det slik da at disse fuglene fant det for godt å ligge inne blant nøkkerosene, og før jeg visste ordet av det gjorde også min farkost det. Så mens horndykkerne  svømte sakte og rolig forbi meg og ut i åpent vann igjen, satt  jeg bom fast i en undervannsjungel. Motoren ble satt på og i revers, men det hjalp sørgelig lite da vinden som var der sendte meg enda litt lengre inn i denne grøten av vegetasjon som fløt rundt omkring her. Til slutt viklet også noen stengler seg inn i propellen så den stoppet. Bunnen nådde jeg naturlig nok ikke. Så her satt vi godt…..

Tror det tok bort i mot en time å baske seg ut av dette uføret, men pågangsmotet sviktet ikke helt, så jeg gjorde noen flere forsøk med samme innfallsvinkel og selv om jeg ikke fikk bilder av at ungene red på ryggen til noen av foreldrene, fikk jeg såpass mange sjanser at jeg ble godt fornøyd med det resultatet jeg til slutt endte opp med. Jeg skal ikke si det for sikkert, men jeg tror den ene horndykkeren kvekket noe slikt som ”landkrabbe” i det den passerte meg på få meters avstand da jeg satt fast inne blant nøkkerosene…. Jeg syntes så absolutt å kunne høre noe slikt ja.