I snøføyka på Rolvsøya...

I dag ringte den beste harebikkja nord for Dovre og minte meg på at jeg faktisk ikke hadde lagt ut noe på bloggen fra Rolvsøya enda. Ikke det at han nevnte det, men bare at Ketil Olsen ringte gjorde at samvittigheten over manglende blogginnlegg gnog på nytt. Så nå skal det skje tenkte jeg..

Hare i hvit snø er synonymt med Ketil Olsen og Hareworkshop på Rolvsøy i Finnmark. I begynnelsen av mars ble det anledning for noen få dager der oppe og hvilke forhold vi faktisk fikk - drømmeforhold.. Stiv kuling og snø og masse hare kan man da ha det bedre andre steder og svaret sier seg selv. NEI - langt i fra.

Ketil hadde ordnet med innkvarteringen og skal tro om han ikke hadde en finger med i været også. Sammen med meg der oppe utenom Ketil var Kjell Erik Moseid og Jan Ingar Hansen.
Og for en lekegrind vi fikk å leke i.....

Det var ikke uten grunn at vi satt under nettopp dette skiltet. Her er nemlig haren!

Og ble den lei av oss hadde haren sin egen private innkvartering hvor vi ikke slapp inn..

Men det var nok hare der oppe som vanlig så da disse ikke giddet å leke mer med oss fant vi nye. Som før nevnt så var været det man kan kalle litt tøft. Selv Fjæreplytten som egentlig er en hardfør liten vader syntes nok til tider at dette været burde tatt slutt innimellom. De satt nede på et berg og kuret, og drømte nok innimellom om litt sol og varme oppe i fjellet ett eller annet sted tror jeg.

og under en stein satt også harepusen og gjorde det samme.

men vi hardbarska naturfotografer vi sto han av og jaget de stakkars harene rett ut i snøføyka. Det vil si det var Ketil som gjorde det da. Vi andre vi sto bare og ventet på at haren skulle jage forbi oss. Og helt ærlig, jeg tror Ketil slet mer enn harene, men god harebikkje det er han. Såpass skussmål kan vi gi ham i hvertfall...

Men så er det heller ikke helt enkelt å sitte å vente på haren i snøføyka heller da.. Snøen er hvit og det samme er haren. En ting er at vi har vanskelig for å skille dette, men for kameraet var det rett og slett bingo om det fant haren inni der eller ikke.

Ihvertfall ble det vanskelig da den lekte gjemsel med oss... og det gjorde den ofte.

Det ble da også en aldri så liten krigsdans fra naturfotografens side de få gangene eller den ene gangen jeg faktisk traff blink da haren føyk gjennom snøføyka som et spøkelse på lyse dagen i en fart opp mot 70 km/t og det hele fortonet seg som å skyte på blink i blinde. Da trøstet jeg meg med at også blind høne kan legge egg. Og egget ble lagt!

Jeg er meget godt fornøyd med hele oppholdet der oppe som dessverre ble alt for kort, men vi kommer vel igjen en gang får vi tro... Et besøk der oppe er verdt både sjøsyke og venting på forsinkede fly og overnatting på kummerlige plasser... Vel møtt en annen gang og takk til alle involverte.

Husk helt til slutt - Et ordentlig harebilde er ingenting hvis det ikke er minst ett strå på bildet... Det er den absolutte harebilderegelen.....