Trandansen

Så har vi endelig fått vært her også. Ved Hornborgasjön en vårdag med ca 15000 traner og jeg vet ikke, men kanskje 5000 svaner og gjess tilstede. Det holdt hardt da bestillingen min var i påsken og den seine våren gjorde at tranene klokelig holdt seg langt unna. Nå midt i april var de endelig tilstede. Jeg hadde booket skjul og skulle tilbringe et helt døgn tett innpå trandansen, men først måtte jeg få sett den ordentlig fra utsiden.

Panorering av trane var ett av delmålene for denne turen og det manglet ikke på muligheter.

Den store oversikten over omfanget på denne tranesamlingen var det umulig å få da de tross alt brukte et relativt stort område for at tettheten ikke skal være større enn at de tåler hverandres nærvær. Det måtte bli litt uoversiktlig det hele.

...og her er da mitt nye hjem for de neste 24 timene. Jeg tok med meg 800mm noe som ut i fra dette bildet kan virke som litt "overkill" kanskje. Men jeg angrer ikke. Sitter tilbake med mange bilder som ikke så alt for mange andre har. Til tross for at det er vel stort sett fullbooket i de sju skjulene hele sesongen.

og her er fra innsiden og utsikten gjennom en av gluggene i "kassa" mi. Det var en kasse jeg bodde i. 2 meter lang 90 cm bred og 130 cm høyt oppunder taket. Det holdt hardt å rette ut senestrekken på morgenen der inne. Men hvilken morgen det var å våkne til da. Kaldt og overskyet og traner som dalte ned fra himmelen i kapp med snøfillene. Drømmeforhold for en naturfotograf rett og slett.

Og jeg fikk da også mine drømmebilder.

Det var ikke vær for lystige og spenstige tranehopp denne morgenen. Svært få prøvde seg på trompet-soloer også. Men noen klarte selvfølgelig ikke å stenge inne antydningen til vår.

Snøen gikk gradvis over til regn og flere traner brukte tiden på å finne seg mat. Frokost må man ha.

Det er ikke lett å plukke ut et naturlig midtpunkt inne i en stor flokk med fugler, men her traff jeg.

Etter frokost er det en hel dag med fjærstell. Her er det mye som skal holdes i orden før man kan ta seg en velfortjent siesta.

og det kan naturfotografen også......

I snøføyka på Rolvsøya...

I dag ringte den beste harebikkja nord for Dovre og minte meg på at jeg faktisk ikke hadde lagt ut noe på bloggen fra Rolvsøya enda. Ikke det at han nevnte det, men bare at Ketil Olsen ringte gjorde at samvittigheten over manglende blogginnlegg gnog på nytt. Så nå skal det skje tenkte jeg..

Hare i hvit snø er synonymt med Ketil Olsen og Hareworkshop på Rolvsøy i Finnmark. I begynnelsen av mars ble det anledning for noen få dager der oppe og hvilke forhold vi faktisk fikk - drømmeforhold.. Stiv kuling og snø og masse hare kan man da ha det bedre andre steder og svaret sier seg selv. NEI - langt i fra.

Ketil hadde ordnet med innkvarteringen og skal tro om han ikke hadde en finger med i været også. Sammen med meg der oppe utenom Ketil var Kjell Erik Moseid og Jan Ingar Hansen.
Og for en lekegrind vi fikk å leke i.....

Det var ikke uten grunn at vi satt under nettopp dette skiltet. Her er nemlig haren!

Og ble den lei av oss hadde haren sin egen private innkvartering hvor vi ikke slapp inn..

Men det var nok hare der oppe som vanlig så da disse ikke giddet å leke mer med oss fant vi nye. Som før nevnt så var været det man kan kalle litt tøft. Selv Fjæreplytten som egentlig er en hardfør liten vader syntes nok til tider at dette været burde tatt slutt innimellom. De satt nede på et berg og kuret, og drømte nok innimellom om litt sol og varme oppe i fjellet ett eller annet sted tror jeg.

og under en stein satt også harepusen og gjorde det samme.

men vi hardbarska naturfotografer vi sto han av og jaget de stakkars harene rett ut i snøføyka. Det vil si det var Ketil som gjorde det da. Vi andre vi sto bare og ventet på at haren skulle jage forbi oss. Og helt ærlig, jeg tror Ketil slet mer enn harene, men god harebikkje det er han. Såpass skussmål kan vi gi ham i hvertfall...

Men så er det heller ikke helt enkelt å sitte å vente på haren i snøføyka heller da.. Snøen er hvit og det samme er haren. En ting er at vi har vanskelig for å skille dette, men for kameraet var det rett og slett bingo om det fant haren inni der eller ikke.

Ihvertfall ble det vanskelig da den lekte gjemsel med oss... og det gjorde den ofte.

Det ble da også en aldri så liten krigsdans fra naturfotografens side de få gangene eller den ene gangen jeg faktisk traff blink da haren føyk gjennom snøføyka som et spøkelse på lyse dagen i en fart opp mot 70 km/t og det hele fortonet seg som å skyte på blink i blinde. Da trøstet jeg meg med at også blind høne kan legge egg. Og egget ble lagt!

Jeg er meget godt fornøyd med hele oppholdet der oppe som dessverre ble alt for kort, men vi kommer vel igjen en gang får vi tro... Et besøk der oppe er verdt både sjøsyke og venting på forsinkede fly og overnatting på kummerlige plasser... Vel møtt en annen gang og takk til alle involverte.

Husk helt til slutt - Et ordentlig harebilde er ingenting hvis det ikke er minst ett strå på bildet... Det er den absolutte harebilderegelen.....

...mens vi venter...

Vi går fortsatt her heime og trør som det heter mens vi venter på de store opplevelsene der ute. Det første som står for tur er hareworkshopen til Ketil Olsen. Her har jeg noen ideer og jeg håper vi får snøvær mens vi er der oppe. Så langt ser det vel bra ut på langtidsvarselet i hvertfall. I mellomtiden prøver vi ut utstyr og innfallsvinkler her heime.. nå på dompappen og "dommammen" som endelig har innfunnet seg på fuglebrettet mitt. Både 1Dx og 800mm har vist seg å være etter forventningene. Og så har vi startet på et større venteprosjekt også - Gaupe. (Det kan bli fryktelig bra, men arbeidsomt...vi får se...

Nytt innlegg igjen....

Skal si det er ikke hver dag det legges inn noe her. Har ikke blogget noe siden i september i fjor. Det er nok ikke tilsiktet at det skal være slik, men jeg har nå oppgradert både hjemmeside og ny side på facebook og jeg kan vel heller ikke skryte på meg mange fototurer på førjulsvinteren og til nå..

Satser på en gradvis forbedring i så måte. Hadde fugletelling på foringsplassen min i helga og satt noen timer der med kamera. Det ble telt 26 gråsisik og noen bilder av arten ble det også. Tror faktisk denne litt hissige fuglen faktisk skremmer bort både kjøttmeis og blåmeis som var tallrike på fuglebrettet før jul her. Nå er det kun gråsisik igjen der.

Prosjektet går nå videre og jeg skal en tur til Finnmark og hareworkshoppen til Ketil Olsen om ikke så lenge.   Rett etter det skal jeg til Hornborgarsjøn på tranedansen. Og så har jeg bestilt plass på Fiskeørnfoto i Finland  Årets høydepunkt blir vel i september med en tur til Svalbard.

Skal dessuten hente hjem noe nytt utstyr til helga. Canon EOS 1Dx og en 800mm f 5.6 er bestilt hos Stavanger foto.

Så kommer jeg tilbake med mer her etter hvert.....

Ny hjemmeside for prosjektet Nordic Wild Wonders er i dag lansert på linken:

www.nordicwildwonders.com

Dette blir prosjektets nye ansikt utad.

Ola

Utstilling og nytt delprosjekt



Akkurat i disse tider har jeg en utstilling av 40 bilder fra prosjektet Nordic Wild Wonders i Oppdal kulturhus. Det er en markering av at jeg er halvveis i prosjektet som skal ende opp med en bok i 2015 under samme tittel. Utstillingen i Oppdal kulturhus henger fram til 9 september.

I samme åndedrag så fortsetter prosjektet sin vante gang og august måned ble tilegnet Lierne og smålom. Fjellopplevelse AS ved Erlend Ressel har et meget fint tjern ute i skogen i Lierne som har hatt årviss hekking av smålom og som ble vel værdt å besøke. Da jeg kom dit kunne det opplyses om at en av ungene var forsvunnet fra tjernet, og årsaken var uviss. Jeg hadde satt av to døgn til dette delprosjektet og håpet på mangfoldig vær og fine fotomuligheter. Tjernet i seg selv kunne i hvetfall ikke ha ligget bedre plassert i forhold til lys og størrelse - dvs avstand til lommen.

 Smålommen var i tjernet da jeg ankom stedet og noen bilder fikk jeg før den stakk tilbake til Tunnsjøen. Men så tok det rimelig lang tid før den var tilbake med mat til ungen. I første rekke bare et par timer som er helt normalt, men så var også det siste gang jeg så den voksne fuglen oppe i tjernet. Et og et halvt døgn uten foring syntes jeg var lenge, selv om det var en rimelig stor fisk ungen fikk sist den var der oppe. Det kunne se ut som om det også bare var en av foreldrene igjen og at det ikke bare var en unge som hadde forsvunnet. Hva som kan ha skjedd forblir vel som så meget annet ute i naturen en gåte. Men ungen svømte ufortrødent videre oppe i det lille tjernet og fotolyset kom og gikk - mer magisk og med større variasjon en man egentlig tørr å håpe på.





Morgenlyset med motlys over et tåkelagt tjern som det ene ytterpunktet der også kveldslyset med speilinger av en helt annen verden gjorde at mangelen på smålomforeldrene virkelig ble smertelig også fra en naturfotografisk side....

  

En ting er jeg helt sikker på. Det var nok ikke min feil at den ikke kom tilbake til tjernet. Jeg var usynlig for dem og gikk ikke ut av kamoflasjen som hadde stått her såpass lenge at de var blitt godt vant til den. Og jeg hørte smålommen godt om kvelden nede på på Tunnsjøen. Så hva det var som gjorde at den ikke kom opp og foret ungen vet jeg rett og slett ikke. Jeg håper bare det til slutt gikk bra både for stor og liten. Så får det stå sin prøve om jeg ikke fikk alle de gode bildene denne gangen. Det er i hvetfall ingen grunn til ikke å prøve igjen.

Som et lite plaster på såret fikke jge i hvertfall bilde av en jerpe på tur hjem. Det har også vært en litt vanskelig fugl i dette prosjektet. Nå er det ikke verden beste bilde av jerpe dette heller, men det er i hvetfall det beste jeg har.

Til slutt er det bare å si... vel verdt turen og jeg kommer igjen...... og så håper jeg å få solgt en del bilder på Oppdal. Promo foto på Mo har i hvertfall gjort en fenomenal jobb i produksjonen av denne utstillinga så kvaliteten på både lerett- og papirbilder er i ypperste klasse. Vi får bare håpe at også motivene appelerer.





Horndykker

En liten sebrastripet krabat som nettopp har forlatt det tørre redet sitt og en noe skeptisk rødøyd mor. Det er scenariet jeg befinner meg midt oppe i mens jeg flyter noe hjelpeløst rundt  i snodig men praktisk innretning på en liten pytt i Frosta i Nord-Trøndelag. Jeg er litt glad for at hele tjernet er omkranset av et tjukt orekratt, for dette kan umulig se bra ut fra en utenforståendes side som tilfeldigvis skulle kaste et blikk utover hit.

Foto: Terje Kolaas

Vi tar det hele fra starten av. Et av mine prosjektmål har vært å få bilder av  de litt spesielle ungene til horndykkeren, og ønskemotivet var selvfølgelig at de skulle ri på ryggen til en av foreldrene. Terje Kolaas har utviklet en form for flytende plattform med en liten elektrisk påhengsmotor bakpå. Der sitter man på ei nedsenket plate iført tørrdrakt slik at fotoutstyret akkurat ligger i flukt med vannspeilet. Dette gir en spesielt flott vinkler når man fotograferer vannfugler. Over den her flytende innretningen er det så spent opp et kamuflasjenett slik at ikke fuglene skal se at jeg sitter inne i den. Motoren settes på minimal fart slik at det skal se mest mulig naturlig ut at denne farkosten kommer flytende på tjernet. Samtidig forsøker jeg å bruke beina som er under vann til å styre farkosten dit jeg helst vil, og det tar heldigvis ikke så lang tid før dette sitter sånn noenlunde. Så var tiden kommet for å se om det ikke gikk an å nærme seg noen fugler da. Første forsøk på et par toppender. Ingen suksess akkurat. To kvekk og vekk med den.

Neste forsøk en enslig horndykker. Heller ikke dette noen stor suksess. Det så ut som om fuglene forsto dette med motoren bakpå. De likte ikke at noe fløt innpå dem mot vinden kunne det se ut som. Flere forsøk  ble utført før jeg endelig fant ut av konseptet og kunne prøve  meg på en horndykker med en liten unge. Det som fungerte var rett og slett å slå av motoren og flyte med vinden i den retningen fuglene lå. Da lot de meg komme såpass nær at det faktisk ble mulig å ta noen serier med bilder. Men så var det slik da at disse fuglene fant det for godt å ligge inne blant nøkkerosene, og før jeg visste ordet av det gjorde også min farkost det. Så mens horndykkerne  svømte sakte og rolig forbi meg og ut i åpent vann igjen, satt  jeg bom fast i en undervannsjungel. Motoren ble satt på og i revers, men det hjalp sørgelig lite da vinden som var der sendte meg enda litt lengre inn i denne grøten av vegetasjon som fløt rundt omkring her. Til slutt viklet også noen stengler seg inn i propellen så den stoppet. Bunnen nådde jeg naturlig nok ikke. Så her satt vi godt…..

Tror det tok bort i mot en time å baske seg ut av dette uføret, men pågangsmotet sviktet ikke helt, så jeg gjorde noen flere forsøk med samme innfallsvinkel og selv om jeg ikke fikk bilder av at ungene red på ryggen til noen av foreldrene, fikk jeg såpass mange sjanser at jeg ble godt fornøyd med det resultatet jeg til slutt endte opp med. Jeg skal ikke si det for sikkert, men jeg tror den ene horndykkeren kvekket noe slikt som ”landkrabbe” i det den passerte meg på få meters avstand da jeg satt fast inne blant nøkkerosene…. Jeg syntes så absolutt å kunne høre noe slikt ja.

Norges vakreste sangfugl....

... både av utseende og ikke minst på sang er vel blåstrupen det.

Det gjelder kanskje ikke i første rekke hunnen som her er ivrig opptatt med å mate unger i et reir like ved veien inne i Unndalen ved Orkelsjøen på Oppdal. Den eneste fargeklatten i dette bildet er vel den grønne larven den har plukket opp. Det er først når hannen entrer buskaset at fargene kommer til syne.

En fin kombinasjon av orange og blått som i tillegg til sangen brukes til å vise dominans ieget revir. Sangen var heller ikke vanskelig å lokke fram da jeg startet blåstupesangen jeg hadde på iphonen like ved reiret. da skvatt den opp av buskaset den ellers gjemte seg i og viste strupefargene samtidig som den sang av full hals for å få inntrengeren til å skjønne at her hadde den ingenting å gjøre..... så da måtte jeg vel bare pakke sammmen å dra da... etter å ha fått de bildene jeg var på jakt etter denne gangen også......



Et revehi...

Da anser jeg meg ferdig med årets reveprosjekt, og mye moro har det vært. Revehiet lå slik til at jeg kunne bruke bilen som kamuflasje og uredde reveunger lot seg villig lokke av godsaker som kyllingfilet (utgådd på dato), hundemat og vafler m.m...

Til slutt var det nesten slik at de satt og ventet på meg når jeg kom kjørende på kvelden. De visste liksom hva som kunne komme. Mange situasjoner har det vært og enkelte positurer har appelert til en relativt høy søthetsfaktor, mens andre kanskje viste virkeligheten på en litt annen måte.



















En tidlig morgen jeg kom til plassen kom den ene revungen tassende over veien med en halv rådyrkilling i godt grep. Denne skulle den ha for seg selv var tydelig.

Etter hvert som dagene og ukene gikk ble hvalpene større og utvidet området sitt betraktelig. Stadig på nye eventyr og nye oppdagelser. Hus og søppelkasser var interessante mål og etter hvert som tiden gikk begynte de å sloss mer og mer og det var tydelig at noen prøvde å danne egne småe revirer i området.

Til slutt var det bare en revunge av de opprinnelige fem som kom i kjerneområdet for hiet. Til tider så jeg unger som kunne stamme fra samme hiet langt bortenfor opprinnelige sted og ungene hadde også fått en litt mer ungrevpels og jeg skjønte vel etter hvert at dette kom til å bli slutten på dette sommermøtet. Sist gang jeg var ute der kom den ene gjenværende hvalpen så vidt fram i skogsbrynet før den demonstrativt gikk forbi bilen og forsvant ned i skogen.. det var nok det siste møtet med dem denne gang... så får vi se om de overlever til vinteren.

 

Et hull i et tre

Dette handler om et hull i et tre og en spennende venting på noe vi hadde håpet å få på brikken lenge...Nå var sjansen der etter tips fra Terje Kolaas...

Plasseringen av dette hullet var slik at det gikk fint å sitte i bilen og vente og godt var det for her ble det venting. 1. time gikk uten noen form for tegn til liv i hullet.. så kom plutselig denne karen og banket på..

..men det var da ikke flaggspetten vi hadde sittet her for å få bilde av - nå følte vi oss lurt ja... helt opp til reirhullet hoppet den og kikket inn, men da fløy den.. og ut kikket hullets egentlige eier..

Svartspetten eller Gjertrudsfuglen som den også kalles. Og det var den vi nå hadde ventet på her i nesten to timer. Ut fløy den og borte ble den. Nesten to nye timer gikk før den endelig kom tilbake og poserte opp stammen på vei til reiret igjen...

..og da kikket også ungene ut og så store som de var nå ville de vel snart være ute av dette reirhullet. Flaks at jeg var her og at Terje ville dele dette med meg. Tusen takk....